Besøk oss på
Facebook


Lågdalsmuseets Julekalender 2016

Lågdalsmuseets julekalender presentere ett nytt tema knyttet til norske juletradisjoner hver dag.
Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt. De fleste av bildene er fra Lågdalsmuseet samlinger eller Julegata som ble arrangert på museet første søndag i advent.

Følg med, første luke åpnes 1. desember 2016.

Kalenderen er laget av:
Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet
Timon Vis, Webansvarlig
Mette Martinsen, Foto


24. Desember - Julaften


Foto: Marit Lian Mogen, leder i Lågdalsmuseet Venner, ved juledekket bord i Tangestua fra Flesberg. Julefreden har senket seg i Kongsberggata på Lågdalsmuseet julaften 2009.

Så har dagen kommet som vi har ventet på i adventstida. Mange står opp til en lang og god frokost før det blir noen timer foran TV med Disney`s klassiske tegnefilmer og Tre nøtter til Askepott. Midt på dagen er det mange som spiser mølje eller risengrynsgrøt, og heldig er den som finner mandelen i grøten og får den store marsipangrisen i belønning.

For mange er det også julegudstjeneste i et av distriktets mange kirker. Hver julaften er det tre fulle gudstjenester i Kongsberg kirke, og den første av dem er en barne-gudstjeneste.
Kl. 17.00 ringes jula inn. For mange blir det ikke skikkelig jul før vi hører Sølvguttenes vakre julesang fra TV. Så er det julemiddag med familie eller venner før gaver skal pakkes opp, enten det er nissen som kommer med dem, eller de ligger fint innpakka under juletreet. Julekaker og julegodt blir fortært og julekvelden går, før alle går til sengs for å våkne opp til en stille og fredelig 1. dag. Dette er en dag mange fortsatt holder seg hjemme, slik juleskikkene har vært i mange hundre år.

Julaften i Sandsvær og Numedal på 1800-tallet
Julaften tidligere var nok langt med slitsom enn den er for de fleste av oss i dag, selv om det sikkert er stritt nok for dem som har ansvar for julemiddagen og at gjester skal trives.  For det første sto folk mye tidligere opp enn det vi gjør i dag. De skulle ta “juleotta” og sto opp lenge før det blei lyst. Begrepet er kjent både fra Sandsvær og Numedal, og for mange var juleotta så tidlig som kl. 03.00. Det var nemlig så mye som skulle gjøres. Fjøs og stall skulle gjøres skikkelig reine, for også dyra skulle ha det fint på julaften. Mange tok jo også julebadet i fjøset seinere på dagen, noe som selvfølgelig også satte høyere krav til reinhold.

Mange gjorde reint i stua tidlig på julaften, men det var også en del som gjorde dette lille julaften. Denne dagen kalles da også “vaskarnotti”. I mange stuer blei også peisen skikkelig reingjort tidlig julaftenmorgen. Dette var mannens oppgave, og
Tov Flatin skriver at det var vanlig skikk at kona ga han en dram straks dette arbeidet var unnagjort. Ellers brukte mannfolka mye tid på juleveden. Det skulle kløyves og bæres nok ved inn i stua slik at de slapp å gå ut på selve julekvelden for å hente mer. Ekstra mye jobb blei det dem som mente at det skulle være flere forskjellige slag ved på julaften. Når juleveden var unnagjort var det mange menn som dro til skogs for å hente granbar til å ha utenfor dørene.

Kl. 12.00 skulle fugleneket reises ved låvebrua. Når neket var oppe vanka det “spikkebandsdram” og ofte også kake. Alle fulgte også med på om det kom mange småfugler i neket når det var reist. Det varsla et godt år. Fra Uvdal er det også kjent at folk måtte være stille etter klokka 12.00, for elles ville haugtussen bli sinna.

Kl. 15.00 skulle jula skytes inn i Numedal. Da skulle alt arbeid være ferdig slik at selve julehelga kunne starte. Det var bonden som sto for skytinga, og det skulle skytes ett skudd ved fjøsdøra, ett ved stalldøra og ett ved døra inn til stua. Dette var
et skudd for faderen, ett for sønnen og ett for den hellige ånd. - Men dette skulle ikke bare markere at nå start julehelga, det skulle også holde alle skrømt og underjordiske borte fra gården. Tidligere var det ingen som gikk i kirken på julaften I Numedal. Etter at julehelga var “skyti inn” skulle alle ta julebadet i fjøset. Da var det bonden først og tjenestefolk helt til slutt. Etter badet var det på med reine klær før “laugardrammen” blei servert.

Etter at julebadet var unnagjort om ettermiddagen blei maten båret på bordet. Det var ikke uvanlig å ha to bordekninger på julaften for folk var oppe mye lenger denne dagen enn det de var ellers i året. Første måltid, som gjerne var fisk eller kjøttmat,
blei spist rundt kl.17.00-18.00, og da var det vanlig at far i huset leste juleevangeliet for resten av familien. Julegrøt blei ofte spist like før de skulle legge seg rundt midnatt. For noen var det spesielt stor stas med en blanding av ris- og rømmegrøt, og haugtussen fikk selvfølgelig en stor bolle med samme type grøt som resten av familien på gården spiste. Øl i en egen bolle måtte han også ha.

Rundt midnatt la folka på gården seg til å sove. Ikke i sengene sine slik som ellers i året, men i julehalmen. Over seg hadde de varme saueskinnsfeller. Noen måtte sitte våkne hele natta for å passe på alle de levende talglysa de hadde i stua julekvelden. Første juledag sto bonden først opp og ga resten av familien kaker og en dram på
senga.

Julaften på Kongsberg på begynnelsen av 1900-tallet
Det var nok mindre som skulle forberedes for dem som skulle feire jul i bergstaden, selv om kvinnene hadde mye jobb med vasking og matlaging. Veden måtte også i hus, og lenge var det vanlig at mannfolka måtte på jobb denne dagen som ellers i året. Juletreet hadde blitt vanlig rundt 1900, og treet henta de som oftest dagen før i “Sølvverksskauen” eller på Sulusåsen. For mange var det fast skikk at juletreet skulle pyntes etter at mølja var spist kl. 12.00.

Vidar Skaar Borgersen har funnet følgende sitat fra 1920-tallet: ”Endelig julaften. Ungane våkna tel matlukta fra kjøkkenet. Mora var alt i gang med de siste juleforberedelsene. Mølja måtte jo værra ferdig tel klokka tolv, for da kom faren innom som snarest for å byne på julefeiringa. Visst hadde`n mye å gjørra, men mølja ville`n ikke gå glipp av”.

Så var det ventinga fram mot selve julekvelden. På Kongsberg blei det tidligere vanlig å gå i julegudstjeneste enn på bygdene rundt, og når gudstjenesten var ferdig var det hjem til ribbelukt og nydekt bord. Det var nok ikke så mange husmødre som hadde tid til å gå i kirken på julaften. Så var det julemiddag og julekaker, og åpning av julepresanger. Mange og dyre presanger var det nok ikke, men ungene hadde i hvertfall tid til å glede seg over dem de fikk.

Med ønske om en riktig god jul og et fredfylt nytt år !

23. Desember - Julematen og julebordet


Foto: Julebord fra Numedal slik det var dekket på 1800-tallet, julesmør og smørform og jule-godter i krambua. Grisene Truls, Julius og Sirius trivdes godt på Lågdalsmuseet i sommer. Nå er de slakta, ”ikke av hat, men for at vi skal få mat,” som mange sa rett før de slakta grisen sin før jul.

For mange er julemiddagen et av de største høydepunktene på julaften, og det er også noe av det det er knyttet mest tradisjon til. De fleste av oss ønsker å spise det vi er vant med fra barndommen, og for mange gjelder dette også formiddagsmåltidet denne dagen. For noen er det risgrøt med sukker, kanel og smør som gjelder, for andre er dette den eneste dagen i året de spiser mølje.

MØLJA
Mølje har tradisjonelt vært en vanlig julerett på Kongsberg, i Sandsvær og på Eiker, men ikke i Numedal. Forskjellige variasjoner av mølje er likevel kjent fra hele Norden, og navnet skal komme av det franske mouillè, som betyr gjennomvætt eller dyppet brød. Det skal ha vært en danske som skal ha satt dette franske navnet på den gamle retten for å gjøre den ”litt ekstra fin”. Mølja blir faktisk regna som en av de eldste julerettene vi har. Sæmund Wulfsberg skriver i artikkelen ”Juletradisjoner i Sandsvær” i Langs Lågen nr. 4 -1998 at mølja eller ”milju” kan gå helt tilbake til vikingenes julefeiring i gudehovet. Der blei offerdyra avliva og kjøttet kokt i store kjeler. Etterpå dyppet de flatbrød i den feite krafta. Mølje er altså en blanding av flatbrød, fett og kjøttkraft, men det er stor variasjon på hvordan denne blandinga skal være. Noen spiser mølje nesten som suppe, andre spiser mølja tjukk som grøt. Noen skal ha sukker eller sirup på, andre vil ha salt og pepper. Sæmund Wulfsberg skriver videre: ”Mølja var en rett ingen sandsværing med aktelse for seg sjøl ville unnvære på julaftans morran. Den skal saltes litt, og slik ble den også spist i gammel tid”. (s.162) Wulfsberg nevner at mølja skulle spises kl. 10.00 på formiddagen, men både i Sandsvær og på Kongsberg er det vanligst å spise den kl. 12.00. Ellers er det mange som spiser mølje om kvelden lille julaften.

JULEMIDDAGEN
Ribbe er den dominerende juleretten i Lågdalsmuseets distrikt, og den er også den mest populære julemiddagen på resten av Østlandet og i Trøndelag. Nærmere 60% av alle nordmenn foretrekker ribbe med sprøstekt svor, medisterkaker, pølser, surkål og forskjellige typer grønnsaker på julekvelden.  Ribbe med svor blei først mulig å tilberede etter at svartovnen blei vanlig på landsbygda fra 1860-tallet og utover. Tidligere var den vanlig hos de velstående i byene. Likevel har det vært vanlig å spise svinekjøtt til jul langt tilbake i tid. I ”Oldemors” erindringer fra Kongsberg rundt 1820 (gjengitt i Langs Lågen) fortelles det at de slakta ”to Kreaturer og en gris” og de ”skar Kjød og Flesk, saa store Hauge af saadant laa paa store Stegefade midt paa Bordet….Tre Dage sto slagtingen paa”. Hun nevner også at det blei servet kaldt kjøtt og flesk, kokt skinke og et ”delikate røgede Grisehoved, smukt udstyrt med Nelliker og anden Pynt” førstedag jul. Lenge var dette den viktigste juledagen og den beste maten blei servert da.

Fra siste halvdel av 1800-tallet var ribba det ”folk flest” i Kongsberg spiste julekvelden. Vidar Skaar Borgersen har funnet følgende sitat fra begynnelsen av 1900-tallet: ”Mora sto på kjøkkenet, over vedkomfyren, med raue roser i kinna og lagde ferdig julematen. Ribba måtte steikas og medisterkakene og julepølsa fikk seg en omgang i ommen. Duften smøyg seg ut av kjøkkene og kilte både ungær og voksne i nesebora. Surkåln tel a mor Å, den var det ingen som kunne laga bedre.
Når den lukta spredde seg i huset var det jul. På årntli.”

I Sandsvær var det også ribbe med tilbehør som blei vanlig julemat etter at folk fikk vedfyrte komfyrer på gårdene, men Sæmund Wulfsberg nevner også en annen rett som var vanlig ganske lenge:”Middagen på julaften besto av kokt kjøtt og flesk, samt suppe av kraft med kål og erter i. Slik suppe kalles i Sandsvær for kjøttmat.
Det synes som om sandsværingene før i tida må ha lidd av konstant fettmangel, for festmat skulle være feit”. (Langs Lågen nr. 4-1998, s 165).

Fra Øvre Numedal er det også kjent at det blei brukt saueribbe til jul, for her er det mye sau som beiter på vidda om sommeren. I dag spiser rundt 30% av alle nordmenn pinnekjøtt på julaften, og dette er den vanlige juleretten på Vestlandet og i Nord-Norge. Pinnekjøttet er den middagsretten som øker mest i popularitet, også på Østlandet. Pinnekjøtt er en eldre julerett enn svineribba. Salta og kokt sauekjøtt har vært vanlig mat hos bøndene fra middelalderen. Kålrotstappe har derimot bare vært vanlig i litt over 100 år.

Lutefisk spises mest før jul, men dette er en gammel julerett, og blei blant annet brukt i Flesberg før ribba blei vanlig. Lutefisk er tørrfisk som har blitt behandla med lut. Lutefisk kunne derfor oppbevars over lenger tid, derfor var den også vanlig i innlandet. Langs kysten er kokt torsk eller kveite vanlig julemat.

Stadig flere spiser kalkun på julaften, selv om dette er mest vanlig på nyttårsaften. Kalkun er en forholdsvis ny rett i Norge og er en del av den amerikanske kultur-innflytelsen etter krigen. Nå er det flere som spiser kalkun enn kokt fisk på julaften.

I Numedal har det vært stor variasjon når det gjelder hva folk har spist til jul.
Fra Øvre Numedal kjenner vi blant annet tradisjonen med å spise rakefisk kokt i øl med sirup og/ eller sukker. Dette blir spist med lefse. Også i Flesberg og Rollag har det vært vanlig med rakefisk, men ikke tilberedt på denne måten.

Det finnes flere beskrivelser av hvordan julebordet var dekket i Numedal i gamle dager. Disse beskrivelsene er samlet i Tov Flatins ”Gamalt frå Numedal- Numedal og dølaminne”:

Fra Rollag av Ingeborg Hoff:
”Bordet blev dekket om julekvelden. Da skulde de ha duk på bordet, som de kanskje ikke hadde i hele året ellers. Midt på bordet sto det et smørstaup og fire brød var reist rundt det. Dette skulle stå urørt hele julen. Det skulle stå på bordet helt fram til 13. dag jul”. (s. 202)

Fra Flesberg av Tov Flatin:
”Eller så var det stablar av kling og kake, brød og ost. Det gjeveste denne kvelden var lutefisk. Den store ølbollen var sendt rundt bordet, og alle skulle ha en sup. Til fisken skulle det være dram”. (s. 204)

”Ingen måtte se under bordet mens de spiste. Datt det noe under bordet måtte de vente med å ta det opp når de var ferdige. Seinere på kvelden måtte de spise igjen. Nå var det feit rømmegrøt, og noen hadde grisesteik til.  Haugtussen måtte selvfølgelig også få en bolle med grøt og en bolle med øl i fjøset. (s. 204)

”Midt paa bordet vart dæ ett smørstaup aa runnt ikring vart dæ lagt kakur i fin orden. Jamsies smørstaupe sto det ein full ølbolle med ei kake over, aa denne skulle staa dær saa lengen jula varte. Saa skjenkte man`n i huse enn dram paa ælle, aa kjæringa kom etter mæ ett kakubryne te hver. Dæretter kom kvælsmaten. Dæ va risengrynvelling aassaa lefsekling aa rakafisk aa smør aa brø etterpaa”. (s 205)

Fra Uvdal av Lars A. Røisgard:
Jolaften satte dei på bordet den maten som skulle brukast i joli. Det var eit par smørstaup som kunne ta ein 18- 20 kg. til saman, og det kunne vera ein 15-20 braudleivar og 2 fulle ølskåler. Når dei skulle til bords sette husbondsfolki seg i høgsetet, og so sette borni og tenerana seg inn til bords, og var det legdefol på garden, blei dei benkja ved den atterste enden. Fyr dei åt heldt dei andakt. Når dei hadde eti måtte alle saman takka husbondsfolki i handa. ( s.199).

Fra Uvdal av Halvor Haugjorden:
”På bordet stod store trefat med jordeple og kjøt. Kvar hadde sin runde tredisk til å leggja kjøtet på, når de skulde skjæra det sund. Midt på bordet hadde den store flatbrødruva plassen sin, og på skåpet stod ølskåli breddfull av skumande sterkt øl. Både fyr og etter dei åt, las husfaren ei bøn” ( s. 197)

Fra Nore av Inga Liseth:
”Til middags joleeftan vart det bruka rakafisk, kling og smør og brød. Da la dei kvit duk på bordet, satte so fram eit stort smørstaup, ein ølbolle, ei ruve med flatbrød og ein par kakor sette dei uppetter smørstaupet. Denne borddekingi vart ståande heile joli, og kven som helst kunde få seg mat når han vilde.”(s. 200)

DESSERT
Dessert til julemiddagen blei vanlig samtidig som ribba. De to typene som er vanlig

i vårt distrikt er riskrem med rød saus og multekrem. Enkelte familier har begge deler.

JULEKAKER OG JULEGODT
Ei stund etter at julemiddagen er spist skal det serveres kaffe og kaker. Tradisjonelt har det vært viktig at det skulle ligge sju slag på kakefatet (se dag 3). I dag finnes det uendelige menger med julegodt å velge mellom, i tillegg til kakene. Tidligere var det ikke slik. Da var det epler og appelsiner, rosiner, nøtter, drops, kandissukker og kanskje litt hjemmelaga julegodt som knekk, karameller og brente mandler de hadde.


22. Desember - Drekkedagsnatta og vintersolhverv


”Julen begynte paa Kongsberg naar alle Gruvearbeiderne i Flok og Følge – hver med sin lysende Fakkel- kom ifra Gruberne for at tilbringe Festdagene i sine Hjem hos sine Kjære. Og deres Slægt, Venner og mange af Bergstadens Indvaanere mødte disse kjække og uforfærdede Arbeidere et godt stykke på Veien, og man hørte livlig Passiar og af og til Hurraraab fra det store Følge - jo, mer og mer de nærmet sig Byen. Naar de omsider paserede Kongsbergs Gader kunde Trængselen være noksaa stor, thi det var en gammel Skik at Folket skulde ud og se paa Fakkeltoget og ligesom ønske dem velkommen hjem!”.

Sitatet er hentet fra ”Julesjau og selskaper i et ”bedremannshjem” med vakre unge piger, Oldemor forteller” i Kongsberg Blad 1901, seinere gjengitt i Langs Lågen. Erindringen skal være fra rundt 1820, og er en av de eldste beskrivelse av Drekkedagsnatta på Kongsberg.

I boka ”Kongsberg Sølvverk” av Odd Arne Helleberg, er drekkedagsnatta beskrevet slik: ”På ”Drikkedagen” foran jul samlet arbeiderne seg i sakkerhusene ved gruvene med mat, drikke og dans, kan hende med musikk fra en av bergsangerne. Det var 12 stykker av dem.” (s. 214)

Artikkelen ”Drekkedagsnatta- Bergmennenes tradisjonsrike fakkeltog før jul” i Langs Lågen nr. 4 - 1997 gir en detaljert og fargerik beskrivelse av Drekkedagen eller Drekkedagsnatta. Drekkedagsnatta er en svært gammel tradisjon på Kongsberg.
Fra langt tilbake i tid var det vanlig at gruvearbeiderne samla seg 22. desember for

å ta fatt på veien tilbake til bergstaden og julefeiringa sammen med familien. Om ettermiddagen når det var blitt mørkt, begynte de å gå hjemover med hver sin tente tyrifakkel. Fra Saggrenda fulgte de Bergmannsveien over til Funkelia. Lysskinnet fra flere hundre fakler kunne ses lenge før selve fakkeltoget kom til syne over åskammen. Det var sang og mye moro mens de gikk hjemover fra gruvene. Samtidig gikk arbeiderne som jobba i Smeltehytta og Kullebunnen motsatt vei for å møte kollegaene som kom gående fra Saggrenda.

I byen skulle alle ut for å møte fakkeltoget. Rundt klokka fem kunne de se lysskjæret oppe i åsen. Lyset blei sterkere og sterkere mens fakkeltoget nærma seg Knoffemyr før det gikk videre ned til fyrhuset ved Scheidermannshaugen. Herfra fulgte toget en vei som blei kalt Ganga bort till Håvet og videre ned til Kirketorvet. Her var ”hele byen” møtt opp for å møte sølvverksarbeiderne. Bergmesteren ønska alle god jul, noe som blei besvart med et tredobbelt hurra. Etter dette blei alle fakkelene slukka i snøen.

Når tradisjonen med Drekkedagsnatta tok slutt veit vi ikke, men i 1927 var det lenge siden noen hadde gått i fakkeltog 22. desember på Kongsberg. Sølverksarbeider Hans Aasen hadde likevel klare erindringer om hvordan feiringa foregikk, og det antas derfor at skikken tok slutt rundt 1900. Aasen var sitert slik i Laaagendalsposten 21.12 1927: ”Endelig fikk man se lysskjæret av de mange faklene øverst i åsen. Som en ildslange tegnet faklene sig mot den snedekte skog. Gnistene sprutet som små funklende stjerner op mot himmelen. Man kunne følge veiens bukting i ”ildslangens” bevegelse. Og nu drog mor og barn til Kirketorvet for å møte og hilse husbonden hjem til jul!`”. (Langs Lågen nr. 4-1997, s. 146.)
Skikken med å feire Drekkedagsnatta blei gjennopptatt på 1970-tallet. I flere år var det Ungdommens Røde Kors som solgte fakler og sto bak arrangementet som gikk fra Funkelia til Kirketorget. Etter hvert blei flere svært så uformelle foreninger oppretta med det mål for øyet å feire Drekkedagsnatta. En av disse var ”Tyrifakkelens venner” som blei stifta i 1982. Etter hvert blei det også vanlig med faste bålplasser i skogen rundt Perseløkka. For mange har det nok blitt vanligere å være i skogen og feste i timesvis, enn å gå i fakkeltog på Drekkedagsnatta. Noen holder likevel på de gamle  tradisjonene, og enkelte ”foreninger” går fortsatt i fakkeltog langs Bergmannsveienfra Saggrenda slik bergmennene gjorde i sølvverkstida.

VINTERSOLVERV
Drekkedagsnatta faller sammen med vintersolverv, natta er derfor årets lengste. Denne dagen var det viktig at folk ikke utførte noe arbeid som gikk rundt, som å spinne tråd på rokk eller kjøre hest med vogn. Da kunne det nemlig hende at sola ikke snudde igjen….Fra vintersolverv skulle det være julefred, og denne skulle vare i tre uker. Dette er nok forklaringa på at gruvearbeiderne kom hjem fra gruvene for å feire jul akkurat denne dagen.


21. Desember - Ølbryggeren St. Thomas dag, juleølet

Foto: På mange primstaver er juledagen avmerket med et drikkehorn, noe som viser hvor viktig det var å drikke øl til jul. Ølet kunne drikkes av horn, boller eller ølhøner.
Nils Tore Østerbø fra treskjærerklubben Olavsrosa har laget mange flotte ølhøner.

Mange av skikkene fra norrøn tid levde videre i kristen tid, slik at vår jul både har hedenske og kristne trekk. Ordet jul kommer av det norrøne “jol” og henspeiler til offerfesten vikingene feiret midtvinters. Denne offerfesten blei holdt for å hedre de døde forfedrene og de norrøne gudene, spesielt Odin, Frøy, Njord og Tor. Det var disse gudene som sørget for at avlingene blei gode og fruktbare, trodde folk. Det var derfor viktig å holde seg inne med dem. Sentralt i offerfesten sto derfor ølet eller mjødet som blei drukket til ære for gudene. Folk trodde også at de kom nærmere gudene når de selv var beruset.

Den rituelle øldrikkingen i forbindelse med julefeiringen tok ikke slutt da kristen-dommen blei innført. Håkon den gode påla folk å brygge ei tønne øl til jul, og i Gulatingsloven finnes det faktisk et påbud om å brygge øl til jul. “Ølet skal signes til takk fra Kristus og Sankta Maria for godt år og fred”. Det skulle brygges mye og sterkt øl, og det var helt greit å drikke så mye at man blei litt beruset. Mange pleide faktisk å skrike og skråle mot slutten av ølbrygginga, for da trodde de ølet ville bli ekstra sterkt. Hvis man ikke brygga øl til jul kunne man bli bøtelagt, og betalte man ikke boten kunne kongen eller kronen ta gården!

Ølbrygginga startet en til to uker før julaften på voksende måne og flo sjø. Dette ville nemlig gi drøyere og bedre øl. Ølet måtte være ferdig innen St. Thomas dagen på vintersolverv 21. desember. St. Thomas er også kjent som “Tomas bryggeren”, og han er ølet og bryggernes skytshelgen. Det var lenge vanlig at folk gikk fra gård til gård og smakte på hverandres øl denne dagen. Ofte resulterte dette i en aldri så liten førjulsfest.

Det finne flere lokale variasjoner når det gjaldt ølbrygging, men det meste er selvfølgelig ganske likt. I Langs Lågen har Sæmund Wulfsberg skrevet en artikkel med tittelen “Juletradisjoner i Sandsvær”. Her gir han en detaljert beskrivelse av brygging av juleølet slik han kjente det fra Sandsværbygdene:

“Forberedelsene til julefeiringa var svært omfattende. Ikke minst brygging av juleølet var en viktig oppgave. En gammel bestefar i huset tok gjerne på seg dette ærefulle oppdraget. Forberedelsene startet allerede på det varmeste om sommeren. Da ble bygget til maltgjøring lagt i en haug på låvegulvet og dynket med varmt vann. Det var for å få groinga i gang. I det varme været begynte snart de første grønne gropiggene å stikke fram av byggkorna. Haugen med bygg måtte så vendes om flere ganger for å få jamn groing. Når groinga var omtrent halvannen gang så lang som kornet, ble prosessen avbrutt. Kornhaugen ble skuffet utover låvegulvet i tynne lag for bedre tørking. Deretter ble kornet tørket i badstua eller kjona (tørkehuset). Produktet kaltes nå malt. Utpå høsten begynte bekkekvernene å dure. Nå var maltet klar til brygging.

Maltet ble lagt på et filter av halm over et kar. Over dette helte man varmt vann som fikk stå og trekke. Når maltet hadde trukket vel og lenge, åpnet man en tapp i bunnen av karet og tappet ut den såkalte vørteren. Prosessen med å tømme varmt vann over maltet ble gjentatt flere ganger.

Etter denne prosessen ble vørteren kokt sammen med humlen som skulle gi både smak og klaring. Kokinga ble gjort så grundig at det ofte var påkrevd å sette til vatn så ikke vørteren skulle bli alt for søt.

Fra gryta blei vørteren tømt like i gjæringstønna. Her fant nedkjølingen sted. Temperaturen skulle nå ikke være høyere enn at en kunne tåle å holde en bar ålboge nedi mens en langsomt telte til 10!. Da var rette tidspunkt inne til å ha i gjær og pakke tønna godt inn i skinnfeller mm. Nå var det viktig at temperaturen kunne holde seg mest mulig stabil. Og på peisen ble det et veldig bål holdt vedlike natt og dag så lenge gjæringen sto på. En ølbrygger måtte således passe på som en smed hvis resultatet skulle bli førsteklasses. Øl ble brukt i store mengder siden det måtte tjene som drikk i stedet for kaffi, i hvert fall for et par hundre år siden. Men vanligvis ble slikt øl oppblandet, så noe skade gjorde det knapt. I et vers om ølet heter det:”

Bront i rotæ
hvitt i toppen
sprelær under skinnfællen
å gjør godt i kroppen!

(Sæmund Wulfsberg, Langs Lågen nr. 4-1998, s. 162-164.)

Bryggeria overtok mye av ølproduksjonen fra begynnelsen av 1900-tallet. Bryggeriprodusert juleøl med en alkoholprosent på 6 % eller mer har vi hatt i Norge siden 1936. Jula er fortsatt en viktig ølfest for mange, og i løpet av desember drikker vi rundt ti millioner liter øl. Over halvparten av dette er spesiallaga juleøl.

20. Desember - Flere nissehistorier fra Numedal


Tov Flatin, Lågdalsmuseet grunnlegger og styreleder fra 1924 til 1944, utgav flere bøker med tittelen “Gamalt frå Numedal”, hvor han blant annet samlet en rekke haugtussehistorier fra Numedal. Han gir også en god beskrivelse av den lille karen:

“Det er ein litin valvoksin kar, graa i andlite og graa i augo og alltid graaklædd, naar ein undantek den raude lua. Han bor inni haugar og hamrar tett ved, der menneskja bur og er ein sers god granne aa hava, dersom ein er venir med honom. Daa ser han etter i fjøs og stald og løde. Um kyrne ber um natti, er han tilstadar og tek imot kalven og hev han i garden, og mjølk og smør vankar det i mengdevis. Og i stalden er han same fagnadmannen; Tek han seg yvi aa stelle hestane, er dei alltid blanke og feite og fine”.

“Rjomegraut likar han fælande godt, og det lønar seg væl aa spandere eit spann på honom av og til. Daa maa ein setja det paa laaven eller i fjøset eller ute under eit tre eller ein bergufs, der ein veit, han held til og kan finne det. En liti mjølkeskaal lyt han ha i fjøse kvar kveld”.

“Haugetussen er lentung og lettliva, når han er i godlage. Han leikar og dansar og ler og godgjer seg. Men det er ikke alle han syner seg for. Ho gamle Jørunn Kvasshovd
i Stuvestadgrenni var godvenir med`n og såg`n so jamleg. Mang ein gong stod ho i glase heime i Kvasshovd og lo med seg sjølv og såg på dessa gråtassane, som kruka på uti tune”.

“For lang tid siden budde det ein mann i Kvasshovd, som fann på å flytje heste-stallden sin. Då han kom til hestane um morgonen etter fyrste natti, dei hadde stadi den nye stalle, låg dei daude begge tvo. Han kjøpte seg at hestar, men det gjekk same vegen med dei. So var det ein kveld, han var ute og starva, at det kom ein litin gråklædd kar til`n og bad`n at han vilde flytja stalden sin igjen. Fær naa`hestænn dinne lannar  (tisser), så renn de på matbore mett,” sa han. Mannen so gjorde, flutte stalden attende på den gamle tufti, og då trivst hestana hans og vart so gilde, at det var makalause i heile bygdi”. En lignende historie er kjent frå gården Bjørkhaug i Nore.

Haugtussen hadde mange menneskelige egenskaper, noe denne historien fra Lyngdal vitner om: ”Han gamle Sjur Haave møtte engong en hælt haugetusse på Tovskjenn. Saa spurten Sjur`n hossen dæ hadde gaatt te med beine hass. Jaa faar hunndre aar sea hadde han sti paa skji utover Tekslehøgge, aasaa hadde han døtti aa brøte beinet a sei, sa`n. Aa saa rega`n agaarde.”

Haugtussen kunne stjele høy fra nabogården hvis han syntes det var lite for igjen på gården om våren. Tov Flatin haR følgende historie fra Vangestadgårdene i Flesberg, og nesten lik historier kjenner vi også fra Bakke og Livland i Lyngdal, Bjørg i Rollag og Tveiten i Veggli; “Paa kvar av Vangestadgardane var det i gammal tid ein haugetusse. So hadde dei starviing daa, maatta, som dei alltid hadde, og drog kvar til sine krøter. Eingong i myrkingi um kvelden, so utpaa vaarkanten, saag dei, at dei møttest med kvar si høysbyrd nettupp i lede millom tuni, og der gauv dei i hop aa slaast og held paa i lang tid, so høyføykja stod:”

“Paa Vangesta va dæ ei stor eik, som haugetussen hølle tel i. Unner den eika sette døm mat aa drekke te tussen, aa dæ vart vælstand aa rikdom paa garden”.

Sæmund Wulfsberg var opptatt av haugetussehistoriene i Sandsvær, og i Langs Lågen nr. 4/ 1981- s174-177 har han skrevet artikkelen ”Tussen var en godlynt kar- men dansa i hel Vesle-Kari som dreit i grautskåla hans”. I denne artikkelen hører vi også om haugtusser som stjal høy fra hverandres gårder, blant annet på Vettestad og Lia i Efteløt og Skoli og Søum i komnes. Det finnes faktisk et vers om høytjuveriet på de to gårdene I Komnes:

”Å Søom-tussen tapæ, men Skolitussen vant,
-Skoli`n blei rik, men Søom`n blei fant!”

I Rollag har Arne K. Skarpmoen før 1930 nedtegnet flere historier om nissen. Her følger noen av dem i en bearbeidelse av Kjell Hongseth fra Rollag. 

“På gården Rostad stelte Nissen kuerne, og når en ko skulde kalve, så fik ingen laav til at se til den. Men så var det en gang en jente, som lå på fjøsjalden, hun så hvorledes Nissen stelte engang en ko kalvede. Han havde et blått lys, han tok i mot kalve og havde den i galin, melkede koen, gav kalven melk, satte melkeringen opp på en hylde, ga koen mat og drikke og stelte alt i god orden…”. En lignede historie er også kjent fra Hvåla i Sandsvær.

“Manden på Bjørge måtte engang flytte hestestalden:  thi Nissen klagede over at hesten staldede på hans seng. Så var det en morgen at sønnen kom ut på trammen for at late vandet som nissen begynte at skrike at det randt på hans frokostbord. Siden den tid har jeg ikke hørt hvordan det står til med denne “Nisse”, men gutten blev lidt “tullin” af seg efter den dag”.

“På gården Fjøse skulde tjenestejenten en julekveld på låven med fløtegraut til Nissen. Hun syntes det var galt at gi Nissen den gode mat og spiste op selv fløtegrøten, og hun bragte den i stedet noget havremelsgrøt i et traug. “Der har du trauget dit styghingen!” sagde hun. Hun havde ikke før sagt dette, forend Nissen kom farendes og begynte at danse med hende. Mens han dansen sang han “Å ha, du ete op grauten for Tomten du! Å ha du ete op grauten for Tomten du så ska`du få danse med Tomten du. Å ha du ete op grauten for Timeten du! Da der kom folk på låven
om morgenen, var hun mer død eller levende”.

Sæmund Wulfsberg har en lignende, men enda mer dramatisk tussehistorie, fra gården Rud i Passebekk. Her var det nemlig en nisse som jobba og stelte budskapen så godt han kunne. Som belønning fikk han alltid rømmegrøt på låven. Så hadde de fått ei ny tjenestejente, og hu blei sendt ut på låven med rømmegrøt. Men i stedet for
å gi den til tussen, spiste hun den opp selv og gjorde fra seg i grøtbollen! Da Tussen oppdaga dette, gikk han inn på kjøkkenet og greip fatt i tjenestejenta og begynte å danse med henne mens han tralla og sang:

”Vesle Kari Ru- vesle Kari-Ru,
Du ske få danse mettæ di du!
Åt opp grauten og dreit i skåla-
-før Trillitranten å du-du!

Tussen på Ru, hans ske deg snu,
du ske få danse mettæ di du!
-Åt opp grauten å dreit i skålæ
førr Trillitranten å du-du!

Det blir sagt at haugtussen dansa så lenge med vesle Kari Ru at ”hu datt dau på golvet”. (Langs Lågen nr. 4/1981 s.175)

Så ikke glem å sette ut grøt til nissen eller haugetussen julaften!
 

19. Desember - Julebadet, julegeita og juletrollet


For mange var julebadet et av julaftens største høydepunkt. I Numedal og mange andre steder i Norge var det vanlig at dette foregikk i fjøset. Da slapp de vannsølet inne og i fjøset var det godt og varmt på grunn av dyra. Badet foregikk i en stor trestamp og alle bada i det samme vannet. Det var ikke tilfeldig hvem som fikk bade først. Som oftest var det bonden sjøl som fikk gleden av det reineste og varmeste vannet, så var det kona og så barna i rekkefølge fra eldst til yngst. Tjenestefolket fikk også ta del i julebadet, men de måtte vente etter at familien var ferdig. Noen steder blei også gårdens katter og hunder bada helt til slutt.

Fra Numedal og Sandsvær kjenner vi også skikken med “laugardrammen” eller “vaskardrammen”. Alle skulle ha en sup med sterkt brennevin i det de gikk ut av badestampen. Var det en bestefar på gården var det han som skulle traktere resten av familien, og ingen fikk slippe unna. Det var nemlig ikke bare utvendig folk skulle bli reine, brennevinet skulle renske opp innvendig……

Når badet var unnagjort skulle alle ha på seg reine klær, og da var det vanlig at alle på gården fikk minst ett nytt vinterplagg. Dette var faktisk den eneste julegaven folk fikk i gamle dager, og det var gårdens kvinner som sto for produksjonen fra sauene blei klipt om høsten. Det skulle kardes, spinnes og strikkes, og skikken må ses i sammenheng med behovet for å fornye familiemedlemmenes garderobe før vinteren satte inn for fullt. Blant de mer velstående var det også vanlig at man fikk omreisende skreddere og skomakere til å lage nye klær til jul. Ellers var det ikke uvanlig at mennene på gårdene lagde sko når noen hadde behov for det.

Flere steder i Norge var det vanlig at folk fant fram de eldste og mest slitte klærne sine noen uker før julaften, og så gikk de med disse klærne helt fram til julebadet. I Sandsvær er det kjent at mannfolka fant fram den ”verste filleskjorta de eide” åtte dager før jul. Etter julebadet kvitta de seg med skjortene, eller “jule-trøllet” som de blei kalt (Sæmund Wulfsberg).

JULEGEITA
Trua på julegeita kjenner vi fra mange bygder i Norge, også i Numedal. Julegeita tilhørte de underjordiske og var en fæl geiteliknende skapning som holdt til i skogen. På julaften kunne geita snuse seg fram til dem som ikke hadde fått et nytt plagg å ha på seg, og om ikke det var ille nok, julegeita ville gjøre fæle ting med vedkommende i tillegg. Mange steder trodde folk at geita ville stange og skade den stakkars personen. I Numedal og Sigdal trodde folk derimot at geita kom til å gjøre fra seg på dem som ikke hadde fått ett nytt plagg.  Julebadet ville derfor være ganske bortkasta om julegeita kom……

18. Desember - Julekort


Foto: Julekort og julemagasin i Lågdalsmuseet samlinger. Flagg fra slutten av 1930-tallet med bilder av
kongebarna Harald, Astrid og Ragnhild.

Det første julekortet blei trykt i England på 1840-tallet. I Norge blei det første jule-kortet sendt i 1883. Dette hadde et motiv av en nisse som kaster snøballer mot et gjerde slik at det i mønsteret danner teksten ”Glædelig Jul”. Kortet var tegnet av Willhelm Larsen og blei trykt i 1000 eksemplarer.

Før det blei vanlig med egne julemotiv var det vanlig å sende prospektkort fra det stedet man bodde. Folk skrev bare egne julehilsener på kortet. Det finnes bevart flere slike kort fra Kongsberg, og noe av dem har faktisk motiv tatt om sommeren. Vidar Skaar Borgersen har kommet over flere slike kort, blant annet et av Nybrua med Storgata i bakgrunnen. Prospektkort med julehilsener blei sendt til langt ut på 1900-tallet, skriver Borgersen i en artikkel under ”Edel årgang” i Laagendalsposten.

Under krigen var det forbudt å sende julekort med nisser med rød lue, fordi dette ble sett på som et jøssingsymbol. Ellers har humoristiske motiv vært populære helt siden de første julekortene ble sendt.

I gamle dager skulle julekortene ligge framme, gjerne i en egen skål. Alle som kom på besøk skulle kunne lese kortene. Det var stor stas å få mange julekort. Ikke alle syntes det var like greit dette med postkort. Torbjørn Saga fra Ytre Sandsvær skrevi artikkelen “Jul på småbruket” i Langs Lågen nr. 4- 1998 dette: “Vi lagde julepynt, hørte eventyr og tegna kort som skulle adresseres til en slektning. Det var noe jeg ikke likte. Klassekameratene hadde onkler, tanter og søskenbarn i Sigdal, Modum, Drammen og Kongsberg. Jeg hadde flere slektninger enn de fleste, men de var naboer og vi kunne se over til dem fra kjøkkenglasset. Det gikk da ikke an å sende kort til mennesker en så hver dag? Derfor fant jeg opp ei tante. Hun het Gyda, bodde i Oslo og var noe så fint som koldjomfru.”

I 1900 ble det sendt ca. 1 mill. postkort. Da var portoen 5 øre, og 10 øre for et vanlig brev. I dag sendes det nærmere 50 millioner postkort, men SMS og e-post tar i stadig økende grad over for de tradisjonelle postsendte julekortene, spesielt blant yngre.


17. Desember - Julegaver


Foto: De hellige tre konger gir Jesusbarnet gull, røkelse og myrra. Hjemmelaga julegaver, f. eks hjemmesnekra fuglekasser, er også populære! ”Juledokker” av tråd under produksjonpå julegata på Lågdalsmuseet.

Skikken med å gi gaver i forbindelse med julehøytida er svært gammel. Allerede i romersk tid var det vanlig at velstående ga tjenere og undersåtter noe ekstra til jul.Med katolisismens oppmodning om å gi almisser og mat til de fattige blei skikken enda mer utbredt. På de norske bygdene var det vanlig å gi mat og klær til tjeneste-folket helt fram til 1800-tallet, og fortsatt er det vanlig at norske arbeidsgivere gir sine ansatte en liten påskjønnelse til jul.

I Norge hadde vi i gamle dager en spesiell julegaveskikk med å lage ”rokkemenn” og ”rokkekjerringer”. Dette var fargerike tråddokker som jentene ga guttene som

kom på besøk i løpet av jula. De mest populære guttene hadde derfor mange slike ”juledokker” hengende etter seg innen jula var slutt 20. dag!

Til Norden kom julegaveskikken fra Tyskland. Her sto St. Nicolaus sterkt i katolsk tid, og hans minnedag var 6. desember. Da trodde folk han viste seg med et ris i den ene handa og en gavekurv i den andre. Nicolaus spurte barna ut. De som hadde vært snille fikk gaver mens de andre fikk ris. Med reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet flyttet de tyske protestantene gaveskikken fra St. Nicolaus dag til Jesus fødsels-dag. Dette kom til Sverige og Danmark på 1700-tallet og til Norge på 1800-tallet.

Helt fram til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig at folk lagde julegavene selv. Gavene skulle være praktiske, og lenge var dette nye klær som blei gitt i forbindelse med julebadet. Spesielt ulltøy som kofter, sokker, votter, luer, nattøy, skjorter og skotøy var populære gaver.

Utover på 1900-tallet blei det vanlig men andre typer gaver også, men dyre var de ikke. Torbjørn Saga (f. 1919) skriver dette fra barndommen sin i Ytre Sandsvær i artikkelen ”Jul på småbruket” i Lang Lågen nr. 4-1998. ”Alle kunne ikke kjøpe gaver til alle, men vi hadde ordna det slik at hver og en fikk to eller tre gaver. Små ting til
30 og 40 øre. Fargeblyanter, tegneblyanter, svarteper, ludo, kammer, hårspenner, fletteband, lommespeil m.m. Mor fikk alltid noe til huset. Kreppapir til blomster-pottene, glass, sleiv, saltbøsse. Far fikk sigarer. Han åpna esken, snuste velbehagelig og tok ut en som han rundslikket før han tente den. Nei, det ble ikke jul uten sigarlukt i stua. Hver og en måtte bort og få en glufs røyk i fjeset fra fars sigar.-”

Godter og mat var også populære gaver, spesielt til barna. Kakemennene, eplene og kurvene med nøtter som hang på juletreet var en slik gave barna fikk spise når juletreet blei høsta og kasta ut på Hellige tre kongers dag 13. dag jul. Dette var til minne om den dagen kongene kom fram til Jesusbarnet med gull, røkelse og myrra.
Dette er de første gavene som blei gitt i forbindelse med julehøytiden.

Det var lenge vanlig å henge små pakker på juletreet, men etter hvert som gavene blei større blei det vanlig å ha dem under juletreet. Skikken med å pakke inn jule-gavene er like gammel som juletreskikken. I de fleste barnefamilier er det likevel julenissen som kommer med gavene, enten de er harde eller myke, hjemmelaga eller kjøpt i en kjedebutikk på et kjøpesenter……


16. Desember - Pynting av juletreet


Foto: Barn lager juletrepynt på Julegata på Lågdalsmuseet. Gammel juletrepynt og juletre-belysning i utstilt i museets krambu. Medlemmene i Kongsberg Husflidslag er for lengst i gang med å strikke julekuler designa av Arne & Carlos. Damen som strikker julekuler heter Aud Hanne Stenersen (hun fra husflidslaget).

Det første pynta juletreet som er beskrevet var i Alsace i 1605. De eldste trærne var pynta med glitter, figurer som kors, stjerner og blomster. Mye av dette blei laga av tinn. Voksfigurer av Jesusbarn og engler var også vanlig, det samme var blomster og strimler av farga papir. Juletrefoten skulle helst være forma som et kors av tre. Dette til minne om korset Kristus blei korsfestet på.

Hos de velstående var det foreldrene som pynta juletreet etter at barna hadde lagt seg lille julaften. Hos ”vanlige folk” var det vanlig at barna fikk være med på å pynte treet. I Kongsberg var det ikke uvanlig at dette blei gjort etter at mølja var fortært julaften formiddag. Høsting av juletreet på de hellige tre kongers dag 13. dag jul var ekstra spennende for barna. Da fikk de alle nøttene, godtet, kakemennene og alt annet spiselig juletreet hadde vært pynta med.

Det var stor forskjell på hvor mye og hva slags pynt juletrea hadde. Ei lita gran med hjemmesnekra trefot og noen papirlenker var ikke uvanlig hos en vanlig arbeider-familie. Noen pynta til og med kosteskaftet sitt. Martha Frydenberg fra Kongsberg huska at de pynta sopelime sitt som de satte på en skammel og hang kakepynt på.
(Vidar Skaar Borgersen).  

JULETREPYNTEN
Tidligere blei mye av juletrepynten laga hjemme. Fra slutten av 1800-tallet kom
det juletrepynt til salgs i butikkene, også på landet. Det meste av juletrepyntet symbolisere forskjellige ting.

Stjerna i toppen av juletreet er et symbol på betlehemsstjerna. Før det blei vanlig med elektrisk juletrebelysning blei mange stjerner laga av glitter. Det var ikke vanlig med stjerner i toppen på juletrærne før på 1900-tallet. Før dette var det vanlig med spir, engler eller duer. Det var heller ikke uvanlig med et helligetrekongerslys i toppen av treet som blei tent 13. dag jul. Ellers var engelen som kom med julens glade budskap vanlig i toppen av treet.

Lysa på juletreet er et symbol på Jesus, verdens lys. I begynnelsen var det ikke lys på juletrærne. Det eldste tilfellet av støpte juletrelys var i Strasbourg i 1765. Dette treet var pyntet med epler, rosiner, glitter og flerfarga papir. Det finnes bilder av juletrær med lys fra 1790-tallet, blant annet fra Zurich. Hjemmestøpte talglys var vanlig fram til rundt 1900. Da kom det støpte juletrelys i butikkene, men mange fortsatte å støpe lysene selv. Mange lagde lys med forskjellige farger. Lysene blei ofte plassert i en vridd ståltråd med ei blykule nederst. Etter hvert kom det egne holdere i blikk eller lignende. Det var alltid mora som skulle tenne lysene på julaften. Elektrisk juletrebelysning blei ikke vanlig før mot slutten av 1950-tallet. På begynnelsen av 1960-tallet var det fortsatt mange som hadde levende lys på juletrea. Dette har forøvrig blitt ganske populært igjen.

Kulene var opprinnelig et symbol på jordkloden og kristendommens seier. Samme symbol finner vi på toppen av tårnet på Kongsberg kirke. Kulene kan også være symbol på jordens frukter, og lenge var det vanlig å pynte juletrær med epler. Glasskuler var å få kjøpt fra 1910 sammen med fugler, kongler og lignende. Fuglene var opprinelig et symbol på den hellige ånd, men etter hvert blei fuglene mer og mer like våre hjemlige småfugler. I år er strikka julekuler med forskjellige typer mønster designa av Arne og Carlos det mest ”trendy” vi kan ha på juletreet. Boka deres om om julekuler har solgt i mange opplag i Norge, og selger også godt i utlandet!

Flagg på juletreet blei vanlig på slutten av 1800-tallet. Da vi var i union med Sverige hadde flaggene ofte ”sildesalaten” i hjørnet. Det blei også laga flagg med bilder av de norske kongebarna i åra like før krigen. Papirlenker med forskjellige farger blei vanlig rundt 1900. De forskjellige fargene skal symbolisere brorskap blant alle verdens folk, akkurat på samme måte som fargene i ringene i OL-flagget. Kulelenker i forskjellige farger blei tidlig populære, det samme blei englehår og glitter.

Tidligere var mye av det som ble benyttet som julepynt spiselig. Dette kunne være kakefigurer, nøtter, epler eller andre typer frukt og rosinlenker. Når treet blei tatt ned 13. dag jul blei det ”høsta” av barna som gladelig spiste alle godtene. Etterpå blei juletreet sunget ut. Dette var en liten fest i seg selv. Den spiselige juletrepynten var opprinnelig et symbol på Kristus som mettet 5000 mennesker. Det som blei til overs skal ha blitt oppbevart i kurver. Derfor er nøtter og lignende plassert i papir eller sponkurver på juletreet. Hjerteformede kurver på juletreet er symbol på Guds kjærlighet og kjærlighet generelt.

Vidar Skaar Borgersen har samlet disse opplysningen om juletrepynting på Kongsberg:

”Noe julepynt hadde dem fra åra før, og noe nytt. De var fine kørjer og lenker av glansa papir. I kørjene var det nøtter, rosiner og hjemmelaga godterier. Spyd i toppen, norske flagg, stearinlys, hjemmelaga kørjer, skjøre kørjør i tynt glass, i all verdens farger. Som et eventyr bare å stå å se alt som speila seg i dem……. Julegavene lå under treet, og ble åpnet etter julemiddagen som besto av ribbe med tilbehør.”

Han har også funnet disse annonsene for juletrepynt i avisene i Kongsberg. Mye av det som blei annonsert var kakemenn og damer, godter og mye annet spiselig.

1892: Erlandsen Boghandel:  Annonserte ”julelys og juletræpynt i stort udvalg”.

Andreas Amundsen: Juletreklyper, lys og kurver.

Dagene før julaften i 1897 var Kongsberg Blad proppfull med annonser for forskjellige typer varer, også julepynt.

I 1901 var det en sterk økning i antall butikker som annonserte julepyn. Dette gjelder blant annet Aktiebakeriet som i mange år averterte spiselig julepynt: ”For Juletræet: Appelsiner, Kagefigurer, Chocoladefigurer, forskjellige Dropsfigurer, Honningkager, udmerket gode”.

I 1909 annonserte Axel Løcka juletrelys.

Borgersen har ikke funnet noen annonser for juletrær. De henta dem i skauen.


15. Desember - Juletreet


JULERAUNA
I Norge er det en svært gammel tradisjon å ha noe grønt inne til jul. Dette kunne være kvister av einer, gran eller furu. Dette grønne skulle gjøre at ”dauinger eller annet ilt ikke hadde makt”. Mange bønder tok også inn ei juleraun til jul. Denne fruktbarhetsskikken skal gå helt tilbake til norrøn tid. Dette var ei rogn som blei tatt
inn med rot og topp. Jo tidligere den spratt, jo tidligere ville avlingene bli modne. Mange knopper ga gode avlinger. Landstad beskriver skikken fra Telemark rundt 1850 og Wille på 1700-tallet.

JULETREET
Det skal ha blitt benytta pynta trær i middelalderske kirkespill. Disse trærne skal ha vært pynta med epler og fargede bånd, og skal ha vært symboler på paradisets hage. Også laugene skal ha pynta trær i katolsk tid. Trærne var et symbol på Kristus som livets tre og det evige liv.

Juletreet slik vi kjenner det blei tatt i bruk av protestantene i Sørvest-Tyskland på begynnelsen av 1500-tallet. Protestantene tok i bruk juletrærne i hjemmene sine som et minne eller en hyllest til Kristus og for å markere avstand til katolikkenes feiring av St. Nicolaus. Det første treet i Tyskland skal ha blitt pyntet i 1539, fordi det faktisk foreligger ei kvittering for salg av julegran dette året! Ellers skal det ha blitt solgt juletrær i Alsace i 1521, og på torget i Riga i Latvia så tidlig som i 1510. Det eldste pynta juletreet som er beskrevet var i Alsace i 1605.

Skikken med å ha juletrær spredte seg til København med velstående tyske protestantiske innvandrere rundt 1810. Det første juletreet i Norge ble reist i Christiania i 1822. I begynnelsen var treet også et festsymbol for velstående, men heller ikke blant de kondisjonerte var juletrær vanlig før på 1840-tallet. I stedet hadde de julekrybbe med lys eller kristorn til jul. Juletrær blei etter hvert også tatt i bruk i kirkene. Vi kjenner blant annet dette fra Sachsen på 1840-tallet. Da var det hele
åtte juletrær ved alteret. Prester tok for øvrig tidlig i bruk juletrær hjemme på prestegårdene.

Juletreet blei spesielt populært blant embetsmenn, prester og andre kondisjonerte i løpet av 1840-årene. Jørgen Moe så sitt første pyntea juletre, ei amerikansk gran, hos familien Aall på Nes jernverk i 1843 der han var huslærer. Dette var ei amerikansk gran pynta med draperier og fargede lys. Juletreet hjemme hos Gustava Kielland og familien hennes på prestegården i Lyngdal i 1840-åra er det eldste juletreet som er beskrevet i Norge.

Juletreets ”gjennombrudd” kom i 1870-1880-åra. Da hadde mange lærere, søndagsskoler, ungdomsslag, misjons- og kvinneforeninger rundt om i Norge tatt i bruk juletreet. Mange av disse arrangerte juletrefester for barn, og slik spredte skikken seg til vanlige folks hjem. Juletreet skulle alltid stå i ”bestestua”.

Både gran og furu blir benytta som juletre, selv om det er gran som blir mest brukt. Tidligere var furu vanligere. I 1926 kostet et juletre fra 1,5 til 6 kroner. I byene blei det solgt trær på plasser og torg. Hallingdøler solgte juletrær i Bergen. De som hadde anledning henta juletrær selv, og da brukte de gjerne en kjelke til å hente juletreet
på. Ofte ble trærne henta på selve julaften. På Kongsberg henta mange trær i Sølvverksskauen, Sulusåsen eller en annen skau i nærheten av byen. Det selges i dag rundt 500.000 juletrær hvert år. Mange av dem blir importert fra Danmark.

OFFENTLIGE JULETRÆR
Offentlige juletrær blei reist av bylaugene i blant annet Riga og Bern allerede på 1500-tallet, men skikken blei borte igjen for å gjenoppstå i USA på slutten av 1800-attlet. De første byene som fikk offentlige juletrær var Washington i 1891og New York i 1912. I Kristiania fikk Frelsesarmeen reist et juletre på Universitetsplassen i 1919. De hadde også pengeinnsamling og gaveinnsamling til fattige.

Kongsberg fikk offentlig juletre like etter krigen, og de første åra sto det i ”Trekanten” ved Grand før det blei flytta til Kirketorget. KV-musikken og Byorkesteret bytta på å spille under julegrantenninga. Nå er det Guttemusikkens hovedkorps som spiller. Det går fakkeltog fra Lågdalsmuseet til Kirketorget før tenninga av julegrana.
Kongsberg har siden 1952 gitt et juletre i gave til vennskapsbyen Gouda. Som takk har vi fått glasstreet i fossen. 

JULETREFESTER
Gang rundt juletreet er kjent fra 1840-tallet, blant annet nevner  Gustava Kielland dette i sine erindringer. Hun skrev da også ”O, Jul med din glede”, en sang som ofte blir sunget når man går rundt juletreet. Skikken oppsto tidligere i Danmark og enda tidligere i Tyskland.

De første juletrefestene blei arrangert på 1840-tallet, men det blei ikke vanlig før  
30-40 år senere. En av de første juletrefestene som ble arrangert i Norge var på Studentersamfunnet i 1845.

Rundt nyttårstid blei det arrangert juletrefester mange steder på Kongsberg, blant annet i Rambergsalen og på Arbeidersamfunnet. Da var det voksne som gikk rundt treet, og når musikken ga et bestemt signal løp alle fram for å ”høste” treet. Etterpå kastet de treet ut og fortsatte å danse.  Ellers var det en rekke juletrefester for barn på Søndagsskolen, Betania, Saggrenda kapell, Metodistkirken og Frelsesarmeen. Her ble det også servert kaker og drikke, og alle gikk rundt juletreet og sang julesanger.
(Kilde: Vidar Skaar Borgersen).

14. Desember - Åsgårdsreia

(Foto: Dølehesten Svarta med morabjelle og dombjeller. Kors over fjøsdøra på Tveitenfjøset fra Veggli. Langloftet på Søre i Nore.)

Noe av det folk frykta mest rundt juletider var åsgårdsreia. Dette var et følge av ridende dauinger trodde folk, og da spesielt gjengangere som hadde lidd en voldelig og for tidlig død. Disse gjengangerne måtte følge med reia helt fram til den rette dødsdagen. Reia besto også av en rekke ondsinnede vesener og gjengangere som hadde vært drukkenbolter, bedragere og drapsmenn mens de levde. Ivar Åsen mente åsgardsreia betydde “den skramlige ferda”, men navnet åsgårdsreia kommer opprinnelig av åsgudefølget, det vil si et følge av hedenske guder og valkyrier. I Telemark og Setesdal trodde folk at det var ei hulder som het Guro Rysserove som rei i spissen av følget sammen med Sigurd Fåvnesbane på hesten Grane. Dette kan tyde på at trua på åsgårdseia går tilbake til norrøn tid.

Mange trodde reia slo seg ned der et menneske var blitt drept eller kom til å bli drept, men den kunne også skape mye uro andre steder og sette hele gårder på hodet. Det var derfor viktig å rydde på tunet for at ikke reia skulle støte bort i noe å slå seg ned på gården. Gjorde reia det ville den drikke opp ølet i kjelleren, spiste opp maten på stabburet og plage dyra i fjøsa. For å lure reia helte folk vann i ølet og la ei sigd eller noe annet av stål sammen med maten. De kunne også brenne brød og sette tjære-kors på stabbursdøra. Dette finner vi fortsatt rester av på mange gårder i Numedal, blant annet på langlofta på Kravik og Sevle i Nore. De kunne også sette kors i panna på kyra og over fjøsdøra.

Åsgårdsreia kunne også dra av gårde med folk og fe. Både i Setesdal og Telemark fortelles det historier om folk som blei bortført av reia, blant annet ei kone ved navn Hege i Nissedal.  Folk som blei tatt av reia måtte “korse” seg så rask som mulig. Da blei de “kasta av”. Det kunne også hjelpe å banne. Verre var det med dyra. Både hester og kyr kunne bli bortført av reia, og hestene blei da skamridd og sto og skalv i stallen dagen etterpå. For å beskytte hesten mot reia kunne man brenne brød på hesteryggen. Ellers holdt både hestebjeller og dombjeller åsgårdsreia og andre underjordiske borte når man skulle ut å kjøre med hest ved juletider, ikke minst når man skulle til kirken førstedag jul.

13. Desember - Lucia/Lussi langnatt

Foto: Luciaopptog i Saggrenda barnehage i 2009. Guro Barstad Holte deler ut lussekatter.

ST. LUCIA
De fleste av oss forbinder Luciadagen 13. desember med hygge og kos. I barne-hager og på skoler er barna kledt i hvite klær og holder levende lys i hendene mens de går i tog og synger Luciasangen. Foran går den heldige jenta som har blitt valgt til å være Lucia med krone med lys på hodet. Nybakte lussekatter med rosiner blir delt ut. Alt dette til ære for Den hellige Lucia av Syrakus (f. 286), siciliansk helgen som led martyrdøden 13. desember 304 e.kr., midt under de verste kristendoms-forfølgelsene. Lucia, som kom fra en svært velstående familie, skal ha gått ned i de mørke katakombene og gitt mat til alle de kristne som satt skjult her. For å ha hendene fri, hadde hun en krans med lys på hodet.

Lucia hadde som ung avlagt kyshetsløfte og lovet å gi alt hun eide og sin medgift til de fattige. Hun ville vie sitt liv til Gud. Moren ville derimot gifte henne bort til en velstående hedning, men Lucias mor var svært syk, og Lucia overtalte henne til å bli med på en pilgrimsreise til martyren Agathes grav. Moren blei frisk, og lot Lucia få leve som ugift som takk for at hun hadde tatt henne med på reisen. Den krenka brudgommen anga i raseri Lucia til keiser Diokletians kristendomsforfølgere. Hun ble torturert, forsøkt sendt i bordell, forsøkt brent og det ble helt kokende olje over henne. Først da de kjørte et sverd gjennom halsen hennes døde hun med en lysende lampe i hånden, men ikke før en prest hadde gitt henne det hellige sakrament.

Luciadagen blir feiret som en lysfest i den mørkeste tiden av året, og Lucias navn kommer av det latinske lux som betyr lys. Dette kan også være årsaken til at hun er skytshelgen for synet, og i billedkunsten framstilles hun ofte med to øyne på et fat. En legende forteller også at Lucia hadde umåtelig vakre øyne, og at hun rev dem ut og ga dem til en hedning som var forelsket i henne. Han lot seg øyeblikkelig kristne, og Lucia fikk da nye øyne som var enda vakrere enn de hun hadde tidligere……

Luciafeiringen var vanlig i Norden i middelalderen, og dagen er avmerket på de gamle primstavene. Skikken blei gjenopptatt i Sverige på 1700-tallet, men blei ikke vanlig i Norge før på 1950-tallet. I Kongsberg fantes det i mange år en helt spesiell Luciamarkering. BKs synkronsvømmere hadde juleavslutning som blei avsluttet med Luciasvømming. Alle synkronsvømmerne hadde da lys i hendene og laget forskjellige formasjoner rundt Lucia som svømte i midten. Svømmehallen var selvfølgelig mørklagt, mens St. Lucia strømmet ut av høytalerne.


LUSSI LANGNATT
Sankta Lucias godhet står i sterk kontrast til den norske folketroens Lussi. Dette var ei trollkjerring som var ute og kontrollerte at folk var ferdig med tresking og spinning13. desember, for folk trodde nemlig at jula starta denne dagen. Ølbrygging og baking skulle være i gang, og Lussi kunne forlange å smake på det som blei laget.
På julaften derimot, tillot ikke Lussi at noen utførte slikt arbeid. Da for hun rundt og kikka ned i skorsteinspipene der det røyk mens hun ropte ”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store elder hava”! (Mandal) Gjorde folk det, kunne hun rive ned skorsteinen eller komme farende ned pipa. Hun kunne også ta med seg rampete unger!

Lussi langnatt var det svært farlig å være ute, og fjøsstell blei gjort unna før det var mørkt. Folk låste alle dører, og ingen gikk ut etter at det var blitt mørkt. Lussi langnatt kalles da også Lusifernatt, og viser til at Lussi er en slags kvinnelig utgave av Lucifer (djevelen). Noen mener hun var Adams første kone og mor til alle de underjordiske.

For husdyra var Lussi langnatt en prøvelse, den var nemlig tre ganger så lang som andre netter. “Lussi, lussi langnatt, hu er lang som tre…,” klaga kyra. Dette henger sammen med at 13. desember var vintersolhverv på den gamle julianske kalenderen. Folk trodde også at i det øyeblikket sola snudde blei vannet i elvene til vin og så til vann igjen og horna på kyra snurra trill rundt.

Lussiferda, en samling av gjengangere og onde skikkelser var ute og fòr denne natta, akkurat som åsgårdsreia gjorde resten av jula. Det var også den første natta troll og tusser var ute og fòr i jula, noe de ville gjøre hver natt fram til julekvelden. Folk kunne beskytte seg mot Lussi og alle hennes fæle følgesvenner på samme måte som mot åsgårdsreia. Tjærekors blei malt på dørene, folk fant fram redskaper av stål og la dem sammen med maten og de hang opp hestesko over båsen. På Lussi langnatt kunne de også sette et kosteskaft foran fjøsdøra. Kom Lussi eller ei annen trollkjerring forbi ville hun ta sopelimet og fly av sted i stedet for å gå inn i fjøset for å plage dyra….Det samme kunne de gjøre 13. dag jul da alle heksene var ute og fòr.
Ellers så holdt alle underjordiske, gjengangere  og andre ondsinnede skapninger seg borte fra gården etter at man hadde skutt inn jula når det blei mørk på julaften.  Det hjalp også å ha lys i alle vinduer i julehøytiden.

St. Lucia kom ridene oppover Lågen
Et sagn forteller at “St. Lucia (Lussi) kom ridene hvert år oppover Lågen mot strømmen så vannspruten sto. Og da hun kom opp til det stedet hvor Kongsberg nå ligger, ble hun fanget av Numedølene og ført til et bål som flammet for å bli brent som heks. Hun skal imidlertid ha kommet uskadd fra det brennende bålet.” (Carl Aune: Langs Lågen nr. 3-1998, s.112)

Det finnes flere sagn om Lussiferda i Numedal, og da var det alltid Lussi som red først på hesten Skokse. Antakeligvis skilte ikke folk i Numedal mellom Lussiferdaog åsgardsreia.”Ser man følget bakfra ser de ut som kløyvde ospetrær” (Landstad/

Carl Aune: Langs Lågen nr. 3-1998, s.112)


12. Desember - Primstaven fra Gran i Sandsvær

Foto: Ole Jacob Cranner forteller andre klassetrinn fra Kongsgårdmoen skole at julaften ofte var symbolisert med et drikkehorn på de gamle primstavene. Gammel primstav fra gården Gran i Sandsvær. Også her er juledagen avmerket som et drikkehorn.

Primstaven er vår første kalender, og bygger på den katolske messestaven som blei innført i Norge på 1100-tallet. Primstavene er laget av tre, og er vanligvis utforma som et sverd eller en stav. Noen få er utforma som et hjul. Hver dag er markert med et lite hakk som er skåret inn i primstaven, mens viktige merkedager er markert med et større hakk og et bestemt symbol. Alle de katolske helgenene hadde sine egne symboler eller attributter skåret ut på primstaven. Jomfru Maria har kors og kronen, Olav den hellige øks o.s.v. Symbolene er på helgenenes messedager, noe som vanligvis sammenfaller med helgenes dødsdag slik som Olsok 29. juli. De viktigste messedagene på primstavene er likevel knyttet til Jesus liv.

De gamle primstavene har vanligvis ei vinterside som starter 14. oktober og her
er første symbol en vott. Sommersida starter 14. april og her er det et tre som er symbolet. 14. oktober og 14. april var ferdadagene i det gamle bondesamfunnet,
og tjenestefolk og husmannsfolk kunne sis opp eller det kunne skrives nye kontakter.

Primstavene kunne benyttes år etter år, for det var kun faste helligdager som jul og olsok som ble markert, ikke de bevegelige som påske og pinse. Mange av de gamle symbolene har opp gjennom tiden mistet sin opprinnelige betydning. Primstaven blei mindre og mindre religiøs, og i stedet en mer praktisk kalender tilpassa livet i det gamle bondesamfunnet. Et eksempel på dette er St. Thomas dag 21.desember, eller brygger Thomas dag som denne dagen også blei kalt. Denne dagen var i utgangspunktet en dag man skulle holde messe til ære for St. Thomas, men endte
opp med å bli den dagen bøndene skulle være ferdig med å brygge øl til jul.

I Lågdalsmuseets samlinger finnes det en primstav fra gården Gran i Sandsvær fra begynnelsen av 1600-tallet. Primstaven har inskripsjonen ”TVNK MECHEL SØN EG.HAND” Dette skal leses som Knut Michelsøn en(en) hand” , noe som viser til
han som har laget primstaven. På gårdene gikk primstavene i arv fra generasjon til generasjon. Den eldste bevarte primstaven vi har er datert 1457. Enkelte steder, som i Setesdal, var primstaven i bruk til midten av 1800-tallet. De fleste primstavene gikk likevel ut av bruk da den gregorianske kalenderen blei innført i 1700.

På primstavene er selve juledagen, 25. desember, vanligvis markert med et drikkehorn, men dagen kan også være markert met et hjul, ei krysset sol eller ei julekrybbe.


11. Desember - "O, jul med din glede" - Gustava Kiellands jul

Gustava Kielland blei født på Kongsberg i 1800. Faren var tollbetjent Gustav Blom, og familien bodde på Åker`n (Hyttegata) på Vestsida fram til de flyttet fra byen i 1807. Som voksen blei Gustava gift med presten Gabriel Kielland fra Stavanger. Han var prest i Lyngdal i Vest-Agder hvor familien bodde fra 1837 til 1854. Her stiftet Gustava landets første kvinneforening. Gustava Kielland blei 89 år gammel og da hun var 82 år gammel skrev hun boka “Erindringer fra mitt liv”. Her skildrer hun blant annet julefeiringen slik hun husker den fra barndomshjemmet på Kongsberg. Dette er det eldste juleminnet vi har fra byen:

Julen ja, det var en gledelig tid hos oss også. Jeg husker at da jeg var seks år gammel, knelte jeg julaftens formiddag ved en av stolene i vår stue med albuene støttet på setet foran meg, på stolen en oppslått salmebok, fra denne lærte jeg salmen ”I denne søte juletid”. Mor hadde nemlig lært meg å lese, og jeg leste gjerne. Julaften var jeg meget alene. Mor hadde det travelt i kjøkkenet, men når klokken var bortimot seks om ettermiddagen, kom hun inn i stuen for å pynte den fint til far kom hjem fra kontoret. En fin duk ble lagt på bordet og deretter de fine porselenskopper og kanner som mor hadde fått av sine foreldre da hun ble gift. Den store avlange, blanke messinglysestaken med to piper ble brakt inn og forsynt med to tykke lys. Den ble brukt bare julaften, hverken før eller senere. Og så kom mor inn med sitt mesterstykke, en prektig søsterkake, stekt i en riflet form. Den så nydelig ut med lysebrun skorpe og blomster eller grønne blader i toppen. Mor bakte alltid vørterkake til jul, og jeg fikk alltid en liten med en gås på, omringet av egg. Noen ganger bar den sitt hode høyt, men det hendte at den kunne ligge med halsen nedpå brødet og da så hodet miserabelt ut. Når så far kom hjem, ble det glede og hygge. Juletrær og presanger ble ikke brukt i den tiden, men vi var glade allikevel, lo og snakket, og jeg fikk lov til å være oppe til klokken ti-elleve. Far og mor gikk også til ro da”.

I “Erindringer fra mitt liv” beskriver Gustava Kielland også juletreet familien hadde på presetgården i Lyngdal på 1840-tallet. Dette er et av de aller første juletreene som er beskrevet i Norge:

” ... dere ventet på at fløydørene skulle åpnes. Mens dere stor der, tente far og jeg i en fart alle de avbrente lysene, gledet oss noen øyeblikk ved å lytte ved døren på deres glade mumling og dempede smålatter der ute. Deretter åpnet vi dørene og så dere gå inn i den lyse stuen. Dere syntes den var så vakker å se på. Juletreet tett besatt med hjemmestøpte lys, bestrødd med store gule og hvite evighetsblomster fra hagen, pyntet med silkebånd og perler fra mine pikedager og med søster Saras fine, lange og brede silkebånd, behengt med epler, guirlander av rosiner som var tredd på en tråd og mandler i papirnett, forsynt med simple hjemmelagde gaver (det fantes sjelden andre)”.

Juletida må ha hatt stor betydning for det svært musikalske Gustava Kielland, for hun har også skrevet en av våre mest kjente julesanger:

O, JUL MED DIN GLEDE

O, Jul med din glede og barnlige lyst
vi ønsker deg alle velkommen,
vi hilser deg alle med jublende røst
titusen ganger velkommen!

Vi klapper i hendene,
vi synger og vi ler
Så gladelig, så gladelig
Vi svinger oss i kretsen og neier.

I Østerlands vise, I tre stjernemenn,
Vi vet jo hvorhend I vil drage;
for vi vil også reise derhend
og eder på reisen ledsage.

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd,
så skynd deg å gi meg den annen,
så knytter vi kjærlighetens hellige bånd
og lover å elske hinannen.

(Tekst og melodi: Gustava Kielland.)

10. Desember - Juleblomster




(Foto: Liv Berit Muggerud i Helene Sembs rom med julegleder og svibler i bakgrunnen. Asalea i Møllergata og Julerose i Helene Sembs rom).

Juleblomster blei vanlig på slutten av 1800-tallet, og i dag er det vi i Norge som bruker
mest penger på juleblomster pr. innbygger. Over 30 millioner juleblomster kjøper vi nordmenn i løpet av juletida, og av disse er det hele 6. 5 millioner julestjerner!

På 1800-tallet var julerosa den første og den vanligste juleblomsten i norske hjem, men så forsvant den før den dukket opp igjen i blomsterbutikkene for noen få år tilbake. Nå er den igjen i ferd med å bli en av våre mest populære juleblomster. Julerosa, eller ”helleborus nigra” blir tradisjonelt ansett for å ha magisk kraft. Den skal blant annet beskytte dyr fra onde ånder. Det fortelles også at julerosa opprinnelig var svart (derav navnet nigra), men
da Jesusbarnet blei født skiftet den farge og blei hvit. Julerosene finnes likevel i mange forskjellige farger, og flere i Lågdalsmuseets nabolag har juleroser i forskjellige rosa og lillanyanser i hagene sine. Blomstene kan faktisk blomstre i snøen, og er derfor en av de tidligste blomstene som titter fram om våren. Dette kommer av at julerosa opprinnelig kommer fra Alpene. Bladene er eviggrønne, og dette blir som alt eviggrønt tolket som et sybol på Kristus og det evige liv.

Juleglede (Begonia) er den nest eldste juleblomsten i Norge. Den opprinnelige planta kom fra  Vestindia rundt 1880, men den rosa varianten blei krysset fram av franskmannen Michel Begon i 1891. Asalea har også vært en vanlig juleblomst fra 1890-tallet. Størstedelen av asalene i Europa dyrkes i Belgia. Den tilhører rhododendronfamilien, og i vill tilstand vokser den som en liten busk.

Amaryllis og svibler regnes også blant de gamle juleblomstene våre. Amaryllis stammer fra de tropiske regnskogene i Søramerika. De kan fås i mange forskjellige sjatteringer fra hvitt via rosa til mørk rød. Svibler (hysantier) er en annen løkblomst som er svært populær blant juleblomstene. Blomsten kommer fra Tyrkia og vestlige områder av Asia. Den karakteristiske duften gir mange julestemning. Røde tulipaner har også blitt svært populært, både med løk og i avskåren utgave.

Julekaktusen er også en gammel juleblomst, men i dag er ekte julekaktus nesten umulig å
få tak i. I dag er det novemberkaktus vi får kjøpt…… Disse kaktusene kommer i stadig flere farger. Ekte julekaktus har mer avrundede blader enn novemberkaktusen.

Bruken av juleblomster blei ekstra populært etter 2. verdenskrig, og dette skyldes først og fremt at julestjernene kom til Norge på 1950-tallet. Den har likevel blitt dyrket i Europa siden 1890-tallet, og til USA kom den i 1828. Dette er en blomst som opprinnelig kommer fra Mexico, hvor indianerstammen aztekerne hadde tatt den i bruk i dekorative sammenhenger.

I Sør-Amerika er derfor julestjerner det mest brukte motivet på julekort.


9. Desember - Julehalmen og halmfigurer

(Foto: Julehalm i Sørhovstua fra Rollag, halmengel laget av Anna Bakken og halmbukkmønster i Møllergata 10).


JULEHALMEN
Fram til midten av 1800-tallet hadde vi på de norske bygdene en helt spesiell skikk knytta til julefeiringa. Julenatta var det nemlig ikke uvanlig at folka på gården sov sammen i halm på stuegulvet med skinnfeller over seg. Tett samhold natt til førstedag jul var viktig, og også tjenestefolka på gårdene fikk sove i halmen. Skikken kan derfor ha oppstått langt tilbake i tid da folk søkte sammen for å verne seg mot alle gjengangere og andre farlige makter som var ute og for julenatta. Mange trodde også at de vennligsinnede forfedrene kom tilbake til gården i jula, og de skulle ha tilgang på de sengene de hadde sovet i da de levde. Av samme årsak skulle det stå lefser, smør og annet julegodt framme på bordet slik at de kunne få smake. Den vanligste og yngste forklaringen på hvorfor folk sov i julehalmen er likevel knyttet til selve kjernen i julefeiringa. Folka på gården sov i julehalmen for å minnes det lille Jesusbarnet som blei lagt i ei krybbe med halm da han blei født i en stall i Betlehem.

Ikke alle sov når de lå sammen i julehalmen. Felles julevake er kjent fra mange steder i landet, eller at de voksne satt våkne mens ungene sov. Det fantes også forskjellige juleleiker folk mora seg med mens de var våkne natt til førstedag.

HALMFIGURER

Tradisjonen med å pynte med halm til jul er også svært gammel. Den eldste pynten av halm var uroer, også kalt ”verdens uro” som hang i en tråd ned fra taket i stua. Uroene er ofte store og satt sammen av større og mindre geometriske figurer. Noen steder blei de også pyntet med papir på julaften. En av de flotteste uroene som er bevart i Norge henger i taket på Rambergstua på Heddal bygdetun. Det var mye overtro knyttet til uroene. Hvis de hang helt stille når noen kom inn i rommet trodde folk vedkommende hadde gjort noe galt. Når kronene var i bevegelse holdt de hekser og trollkjerringer borte fra gården……

Halmbukker, engler og andre typer julepynt laget av halm er fra nyere tid, og er som halm-uroene en tradisjon vi deler med svenskene. Det var spesielt husflidsbevegelsen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som gjorde denne typen julepynt populær. Det har blitt arrangert mange kurs rundt om i landet, og her i Kongsberg var Anna Bakken i Kongsberg Husflidslag en viktig læremester. Det lille juletreet i Storsalen på Lågdalsmuseet er pyntet med halmengler og andre typer halmfigurer laget av Anna Bakken og andre som har lært dette av henne.


8. Desember - Juleneket og dyrene i jula


Det skulle være fred mellom mennesker og dyr i jula, og alle husdyr og fugler skulle ha godt stell og noe ekstra å spise. I skogen skulle feller og snarer tas ned, og ingen måtte gå på jakt.

Det mest konkrete beviset vi har på den ekstra omsorgen folk hadde for fugler og dyr i julehøgtida er juleneket eller fuglebandet. Fra Rollag er det kjent at juleneket blei heist kl. 12.00 på julaften. Andre steder skulle det heises når det lysnet om morgenen. Mange trodde at de som fikk neket først opp, fikk avlingen først i hus om høsten. På mange gårder feira man at neket var reist med å ta seg en dram, den såkalte ”spikkebandsdrammen”. Denne skikken er også kjent fra Numedal.


Nekene skulle festes i toppen av ei lang stang, og ekstra stas var det hvis man hadde et

nek på hver side av låvebrua. Noen steder, som enkelte steder i Lågendalen, var det også vanlig med grankvister eller bjørkekvister i toppen av neka. Etter hvert blei det vanlig med nek i byene også, men her blei de ofte plassert i nærheten av vinduer, i trær og andre steder hvor folk kunne se dem.


De første juleneka vi hører om er i Telemark og Gudbrandsdalen på 1700-tallet, men
skikken antas å være mye eldre. Eilert Sundt mente juleneket var en førkristen skikk som blei brukt for å verne seg mot de underjordiske og andre onde makter i den mørke årstida.

Neka skulle lages av det siste kornet de høsta, akkurat som såkaka.


Det var knyttet mye overtro til oppsettinga av fugleneket. Kom det en spurv i neket mens man satte det opp, trodde man det kom til å bli et dødsfall i slekta i året som kom. Kom det skjærer i neket rett etter at det var reist blei det uår, og hvis småfuglene uteblei ville det bli riktig dårlige kornavlinger. Kom det mange småfugler som ville det derimot bli et grøderikt år. Mange trodde også at spurvene ville la kornet på åkeren være i fred om høsten hvis de fikk et stort kornnek på julaften.


Det var ikke bare fuglene som skulle få kornnek på julaften. Mange ga også husdyra et stort havrenek som fôr på julekvelden. Folk trodde nemlig at julenatta var lenger enn alle andre netter, og at dyra derfor måtte få noe ekstra å spise. Kuene og hestene kunne også
få lefse eller brød med julehilsen “Et vel, lev vel, i kveld er det julekveld” (Olav Bø: “Vår norske jul”). Fjøsa blei også ekstra reingjort på julaften, og dette blei ofte gjort tidligere enn ellers slik at folka på gården kunne få en lang og fredelig julekveld sammen. Mange trodde også at dyra kunne prate denne natta, og blei de dårlig behandla, hadde det møkkete eller fikk lite mat kunne de klage til jomfru Maria.

7. Desember - Såkaka


Kornet var gudslånet, og arbeid med såkornet ble betraktet som hellig. Nå bøndene kastet såkorn utover åkeren om våren tok de alltid av seg hodeplagget, akkurat som når de entret et kirkerom. På sålaupet kornet var oppbevart i, var det ofte svidd eller risset inn kors som skulle beskytte kornet og gi ekstra grøderikdom.

Om høsten ble kornet høstet, og da ble litt av det siste som ble tatt inn lagt til side og malt for seg selv helt til slutt. Av dette melet ble det på mange gårder bakt ei såkake. Såkaka er rund og kan i form minne om ei julekake, men i tillegg hadde de som oftest ulike former for kors eller magiske symboler. Av disse er ulike former for solsymboler som viste solas gang på himmelen blant de vanligste.

Såkakene ble ikke spist, men skulle ligge på bordet hele jula. Når  julefeiringa var slutt 13. dag jul blei kakene pakket inn i et hvitt klede og gjemt unna på stabburet. Kaka blei så tatt fram igjen når våren kom. Kaka blei da knust i et trau og smulene blandet i foret til alle dyra på gården. Dette trodde man ville gi ekstra grøderikdom på gården i løpet av året. Grisene ville bli ekstra feite og fine, sauene ville få mange og store lam og kyra gi mye og ekstra feit melk. Flotte kvigekalver ville de også få. Noen blandet også litt av smulene inn i sin egen mat slik at de skulle få ekstra energi, og på noen gårder blei noen av brødsmulene blandet i årets såkorn slik at det skulle bli ekstra gode kornavlinger neste år.

Det finne ingen kilde som sier noe om hvor gammel skikken med såkaker er, men den har som mange av våre gamle norske juleskikker klare hedenske trekk med å ofre en del av grøderikdommen tilbake til naturen.

6. Desember - Nissen


I dag er det nissen dag elles Nilsmess. Dagen feires til minne om St. Nicolaus som var biskop i Myra i Lilleasia (Tyrkia) på 300-tallet. Han led martyrdøden mellom år 345 og 351 e. kr. Selv om den katolske kirke ikke er helt sikre på hvilket år det var, er datoen 6. desember sikker. Nicolaus` beinrester skal ha blitt stjålet av italienske handelsmenn i 1087, og befinne seg i dag i Bari hvor de oppbevares som relikvier i en kirke. I Eidsborg stavkirke finnes det en treskulptur av St. Nicolaus fra middelalderen, og denne kirken er fortsatt et viktig pilgrimsmål for katolikker.

Nicolaus er en av de mest populære helgenene og dette skyldes hans store gavmildhet.
Han er også barnas helgen, og lenge var det vanlig å gi gaver på St. Nicolaus dag. St. Nicolaus hadde rød biskopkappe og lang hvitt skjegg. Han er derfor forløperen til Santa Claus og vår moderne julegavenisse. St. Claus flyttet etter hvert til Nordpolen, og fikk  en slede som blir trukket av reinsdyr. Dette skal være under innflytelse av norrøn mytologi.

Den norske nissen er derimot en helt annen skikkelse enn den nissen som kommer med julegaver på julaften og som vi møter på kjøpesentre og andre kommersielle sammen-henger i juletiden. Troen på fjøsnissen er kjent fra hele landet, men da under mange forkjellige benevnelser. På Vestlandet ble han kalt tunkallen, i Nordland godbonden, i Setesdal rudkallen, i Telemark haugbonden og ellers på Østlandet tomten eller tomtegubben. Benevnelsen nisse kommer av det danske navnet Niels som igjen kommer av Nicolaus.

I Numedal blei fjøsnissen kalt haugetussen. Nissene regnes nemlig som en av de under-jordiske i norsk folketro, og den viktigste av gårdvettene. Han er veldig gammel, ja faktisk like gammel som gården. Det var nemlig nissen som hadde ryddet de første jordene på gården og bygget de første husene. Nissen har som andre vetter bare fire fingre på hver hånd og er ”skrukkete som ei gammal bjørkerot” i ansiktet. Gjennomsnittshøyden er rundt
70 cm, men han er allikevel umåtelig sterk. Nissen kan uten problemer kaste en voksen mann opp på låvetaket.

Fjøsnissen eller haugetussen går kledd i grå vadmelsklær, knebukse og sid trøye. På hodet har han ei rød topplue. Han kan holde til i et av husa på gården, f. eks. fjøs eller låve. Mange steder, som i Numedal, trodde de han bodde i en haug rett ved gården. Derav navnet hauge-tussen. Nissens oppgave var å holde orden på gården og å passe på dyrene i fjøs og stall. Han var spesielt glad i hestene. Var det lite for til dyra på gården kunne han stjele høy fra nabogården.
Blir nissen behandlet godt av folkene på gården er han en god hjelper. Nissen er en munter fyr som liker å lage skøyerstreker, men blir han dårlig behandlet kan han også finne på mye ugang. Derav ordet ”nissestreker”. Nissen er også svært hevngjerrig, og det verste man kan gjøre er å glemme å gi ham grøt og øl på julaften. Grøten skal serveres på låven. Flytter nissen fra gården, kan ha ta med seg velstanden. Liker han folka på gården ekstra godt kane han følge med på flyttelasset hvis de reiser fra gården. Dette er årsaken til at det finnes flere nisser i de gamle bydelene i Oslo.

Nissene kan også flytte fra gården hvis de ikke likte seg av andre årsaker. Kjell Hongseth

i Rollag har gitt oss denne nissehistorien fra nabolaget sitt. Den er fortalt av Margit Kjomme (1886-1968). Hun møtte nemlig Kjommenissen ved Skarpmoen lenger nord i bygda en søndag hun kom fra kirken. På Søre Kjomme ligger det et berg de kaller Hesselberget. I dette berget bodde nissene. Ofte kunne de høre felespill inne fra berget. Da hadde nissene i Kjommekroken fest, og spilte og drakk. Festen gikk hardt for seg for Kjommenissen bestemte seg for å flytte. Nissen fortalte Margit at det var så mye krangel og spetakkel med de andre nissene, at han ikke holdt ut lenger. Han ville flytte til Paradisgrenda ovenfor Rollag prestegård for der skulle det herske ro og harmoni blant nissene. Etter den tida har ikke felespill blitt hørt fra Hesselberget på Kjomme.

Flere historier om nissene, eller haugetussene i Numedal følger….


5. Desember - Julelys

Foto: Hellige tre kongers lys på Glitre gård. Bildet bak viser de hellige tre konger som gir gaver til Jesusbarnet. Julelyset som sto på bordet juleaften måtte ikke slokke. Da ville det skje en alvorlig ulykke eller et dødsfall på gården i året som kom trodde folk.

Det var viktig å ha mange lys i stua på julaften. Ikke bare fordi julaften er en av de mørkeste kveldene i året, men også fordi alt lyset skulle holde vetter, skrømt og annen ondskap bortefra gården. På julaften skulle det derfor være lys i alle vinduer, og lysene skulle brenne hele julenatta. Ofte satt noen av familiemedlemmen våkne helle natta for å passe på lysene.  

Helt fram til slutten av 1800-tallet ble julelys laget hjemme. De ble brukt lintrå eller hamptråd som veike og talg fra slaktinga som fett. Spesielt sauetalg var bra. På gårdene ble talget oftest smelta i ei stavkinne fylt med kokende vann, og så dyppet de lintrådene ned i kinna slik at talget festet seg til tråden. Tråden besto gjerne av to like lange tråder tvinna sammen og ”limt” sammen med en talgklump i enden.
 

Julelysene skulle helst støpes på Karimess / Kari med rokkens dag. Dette er det samme som  St. Katharinas messe 25. november. Det var viktig at det var fint vær denne dagen, for da ville lysene skinne ekstra godt. Man måtte ikke tisse mens man laget lys, for da ville lysene renne på julaften, trodde folk.
 

Et av lysene skulle være ekstra tjukt og skulle kunne stå på bordet uten lysestake. Dette lyset måtte ikke slokke julekvelden eller julenatta, for da var noen i familien ”feig” trodde man.  Det betydde at noen i familien kom til å dø i løpet av året som kom.
 

Noen støpte et eget Hellige tre kongers lys til jul. Dette lyset har tre armer med felles fot. Dette lyset sto framme hele jula, men blei ikke tent før på hellige tre kongers aften 13. dag jul. I mange hjem blei julefeiringa avslutta denne dagen, og julepynt blei tatt ned og juletreet kasta ut.
 

På 1800-tallet kom det fletta lysveiker man kunne få kjøpt, og rundt 1850 ble stearinen oppfunnet. Likevel tok det langt tid før den tradisjonelle lysstøpinga på bygdene tok slutt.  De som hadde god råd kunne også kjøpe egne lysformer av blikk til å støpe lysene i.
Disse ble satt ned i ei treplate med hull til hver for, og så ble talgen fylt opp i hver for.  


4. Desember - Lefsebaking


Foto: Liv Bodil Toska baker Flesberglefse på Julegata på Lågdalsmuseet 1. søndag i advent. Barna baker lefse på Barnas Dyredag i høst.

For mange er lefsa eller klingen det gjeveste som blir bakt til jul, og dette er da også vår eldste julebakst. Tidligere blei lefsene bakt på takke i bryggerhuset eller eldhuset, og noen steder var det egne bakstekoner som stor for lefsebaksten på gårdene. I Norge finnes det mange forskjellige typer lefser, fra tjukklefser til helt tynne og sprø lefser som i Flesberg. Bare i Numedal bakes det flere forskjellige typer lefser. Her følger oppskriftene på lefser
som bakes i dalen.  

NUMEDALSLEFSE
1.5 kg hvetemel
1 liter melk
0,5 liter fløte
250 g margarin
2 egg + 3 eggeplommer
 

Sikt opp melet i bakebollen. Melk, fløte og smør varmes opp til 90 g C, men må ikke koke. Slå den kokende væsken over melet og rør forsiktig sammen. La dette stå og kjølne litt før en knar inn sammenpiskede egg og eggeplommer. Kan bakes ut med det samme. Elt hvert emne før de bakes ut til tynne leiver som stekes varme og legges i klede. De skal være myke. Smøres med smør og sukker når de er kalde.
 

FLESBERGLEFSE
0,5 liter fløte

0,5 liter melk
200 g margarin
15 eggeplommer
Ca. 2,5 kg. hvetemel, hvorav 0,75 kg. til utbaking
 

Smøret smuldres i litt mel. Eggeplommer, melk og fløte vispes lett sammen og blandes med smør / melblanding. Mel tilsettes til passe deig. Av porsjonen blir det ca. 30 lefser av 100 gram emner. Smøres med meierismør og sukker som røres sammen.
 

NUMEDALSKLING
1 liter fløte
0,5 liter melk
8 eggeplommer
Ca. 2 kg. hvetemel

Alt blandes sammen. Tilsett hvetemel.
 

LEFSEKLING
1,5 kg. kers pink
350 g melange margarin
Dette males sammen og står til dagen etter.
_____________________
0,5 liter kulturmelk
0,5 liter rømme
700 g. hvetemel
 

Dagen etter moses potetsmørblandingen. Ha i melk og rømme og blan sammen. Ha i mel og elt sammen. Bakes ut til tynne leiver som stekes med sterk varme og legges i klede. De skal være myke. Smør med smør og sukker når de er kalde.
 
Kling uten sukker brukes også til rakefisk, noe som er en populær rett i Numedal i jula.
   

3. Desember - Julekaker

 

Julekakespiserne på bildet heter Anne Tveito og Ingeborg Herigstad.

Tradisjonen sier at vi skal bake sju slag til jul, for sju er hellig tall tallet. Første gang sju
slag blir nevnt er i Hanna Winsnes ”Lærebog i de forskjellige grene af Huusholdningen” i 1845. Hanna Winsnes var prestekone i Drammen. Noe av utstyret som blei brukt før vi fikk elektrisitet var tunge kakejern som skulle snus på ovnen eller i grua. Riktig varme måtte det også være, så det var mye som måtte passes på. ”Kakelinna”, den mildeperioden som ofte kommer i midten av desember, blei sagt å være et resultat av all vedfyringa under kakebakinga! Da måtte man passe på å vaske vinduene, for da frøys ikke vannet. Elektriske kakejern blei ikke vanlig før etter krigen. Selv om tradisjonen sier at vi skal bake sju slag til jul, betyr det ikke at det bare finnes 7 forskjellige slag julekaker. Hvilke slag vi velger å ha på kakefatet avhenger av tradisjonen i hjemmet og på stedet vi bor. Vidar Skaar Borgersen har skrevet flere artikler om jule-tradisjoner på Kongsberg i Langs Lågen og i Laagendalsposten. I en juleskildring fra Kongsberg på begynnelsen av 1900-tallet har han funnet følgende sitat: ”Sju slags kaker måtte bakas. Hverken flere eller færre: Fattigmann, serrupssnippær, kromkaker, goro, smulteringær, sandkaker og serina”.   

Her er noen av de kakeslagene vi baker til jul:

Pepperkaker, Peppernøtter, Krumkaker, Smulteringer,Rosettbakkels, Berlinerkranser, Goro (Gode råd), Fattigmenn, Kakemenn, Mor Monsen,Bordstabelbakkels, Sirupssnipper, Sitronkranser, Serinakaker, Kokosmakroner, Mandelmakroner, Havremakroner, Sjokaldemakroner, Havreflarn, Mandelflarn, Sandnøtter, Sandkaker, Jødekaker, Smørkranser, Margposteier, Tyske kaker, Hjortetakk, Kanelstenger, Strull, Linser, Koriandernøtter, Ingefærnøtter, Kanelpinner, Døler, Knekk-kaker, Russiske kyss, Ristopper, Sjokoladetopper, Fru Aalls kaker, Kokosboller, Ecenförderkaker, Halvmåner, Lefser, Kringler, Julekake, Krydderkaker,Delfiakake, Plumkake, Stjernekake og mange, mange flere…………………

Når det gjelder lefser finnes det mange lokale varianter.  

2. Desember - Advent

Foto av glasstreet i fossen: Kongsberg Kommune

Adventstiden er ventetiden før jul, og det man venter på i vår kristne kulturkrets er Jesus-barnets ankomst. Advent kommer av det latinske ordet Adventus, som betyr ”Herrens komme”. Ventetiden starter fire søndager før jul. Det antas at kirken markerte advent for første gang på slutten av 300-tallet. I 524 e. kr. ble det bestemt at advent skulle være starten på det nye kirkeåret. Advent var lenge en fasteperiode, men i dag er det kun noen katolske land og den ortodokse kirke som har en streng vinterfaste på denne kalde tiden av året. Advent er dessuten en botstid, og fra 1570 har den liturgiske botsfargen vært lilla. Adventsfargen er derfor lilla. Fram til 2. verdenskrig var det kun kirken som markerte advent, men nå er det vanlig å ha adventstaker i de fleste hjem. Det blir også brukt lilla lys, servietter og sløyfer i hjemmene i adventstida. Dette byttes vanligvis til rødt noen dager før julaften.  

Adventskransen er opprinnelig en tysk skikk fra 1800-tallet. Det fortelles at det var ei mor som lagde den første kransen med fire levende lys for å glede sin syke sønn. Advents-kransen skal helst bestå av eviggrønt bar, noe som er et symbol på evig liv. Dette er også årsaken til at vi pynter med så mye grønt før jul. Kransen er også et gammelt symbol på seier og fest. En annen skikk som oppsto i Tyskland på 1800-tallet er julestjerner. De lysende stjernene som henger i vinduene i de tusen hjem fra begynnelsen av desember er selvfølgelig et symbol på Betlehemsstjerna og det vi venter på i adventstida. Det finnes mange adventsanger og dikt. Den mest kjente sangen er nok ”Adventslysene”av Inger Hagerup. 

På Kongsberg er det alltid Julegata på Lågdalsmuseet og julegrantenning på Kirketorget første søndag i advent. Det går fakkeltog fra museet til Kirketorget. Butikkene har sine juleutstillinger klare og gatene er pyntet med girlandere, julestjerner og lys. Dette finner vi i alle norske byer, men Kongsberg har også et helt spesielt symbol på at det er advent. Da skifter nemlig glassjuletreet i Nybrufossen farge. Det samme gjør fossen ovenfor brua. Glasstreet var en gave fra Kongsbergs vennskapsby Gouda i 2006 fordi byen helt siden 1952 har fått et juletre i gave fra Kongsberg. Glasstreet er et samarbeidsprosjekt mellom kunstnergruppen Boven de 7e verdieping og glasskunstneren Vincent van Leeuwen.


1. Desember - Julekalenderen

Foto: Liv Berit Muggerud i Lågdalsmuseets Venner hadde bare en potet med 24 fyrstikker da hun var barn. 

I første halvdel av 1900-tallet var det var det vanlig at barna laget enkle julekalendere
selv. Appelsiner fikk man bare kjøpt til jul, og mange barn fikk derfor en appelsin og 24 nellikspikere som ble stukket inn i appelsinen. En nellikspiker ble så tatt ut hver dag i adventstida, og den dagen det ikke var flere igjen var det julaften. Noen barn måtte for øvrig nøye seg med å lage kalendere av en potet og 24 fyrstikker. Appelsinkalendere ble svært populær igjen da barne-TVs Jens Petrus Andersen i Skomakergata laget en slik kalender i 1979.  

Julekalenderenes historie går tilbake til Tyskland på slutten av 1800-tallet. Gerhard Lang het en liten gutt som bodde i Munchen. Han syntes adventstiden var veldig lang, og for å gjøre ventetiden fram mot juleaften mer spennende pakket moren hans inn søtsaker i 24 små desemberpakker. Hver dag fra 1. til 24. desember fikk han en ny pakke.  Gerhard glemte ikke dette da han ble voksen og fikk sitt eget forlag. I 1908 utgav han derfor den første trykte julekalendere. Denne besto av to ark. Ett ark hadde små bibelske vers og det andre bilder av forskjellige engler som passet til versene. Bildene skulle klippes ut og limes ved siden av verset de hørte til.
 

På 1920-tallet kom de første julekalenderne med luker. Også disse skal ha blitt funnet opp av Gerhard Lange. Disse hadde også bibelske motiv, og til langt ut på 1950-tallet var det kalendere med bibelske sitater, motiv eller figurer som var vanligst. 
 

På 30-tallet kom det også engelske pappjulekalendere til Skandinavia. Disse kunne ha bilder av Santa Claus, juletrær og andre mer tradisjonelle julemotiv. De første figurkalenderne ble også laget på 1930-tallet, men de ble ikke vanlige før på 1960-tallet. Disse kalenderne kunne ha sjokoladefigurer eller forskjellige typer figurer i plast. Mange av dem kom fra USA, og Disneykonsernet ble etter hvert en stor produsent av julekalender.
 

Hjemmelagede gavekalendere var vanlig fra 1950-tallet. I begynnelsen hadde disse jule-kalenderne hjemmelagede gaver, kaker og lignende, men fra 1960-tallet ble det også vanlig å kjøpe små pakker til disse kalenderne.
 

I dag finnes det utallige forskjellige julekalendere, fra idrettslagenes flate lotteri-kalendere til dyrebutikkenes gavekalendere for katter og hunder…….

Kildehenvisninger

KILDEHENVISNINGER

LokalhistorIske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I - VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge